I 2005 var det en science fiction-forfatter ved navn Charles Stross som gjorde noe litt uvanlig med lanseringen av den nye boka si, Accelerando. Han la den ut helt gratis på nettsiden sin. Det førte til at boken ble spredt ganske bredt ut i enkelte sirkler på IRC og den havnet da også inn på skjermen min i de formative tenåringsårene.

Tema for boka var en teknologisk singularitet. Et begrep Wikipedia beskriver som det hypotetiske punktet der teknologi, spesielt kunstig intelligens (AI), utvikler seg så raskt at den overgår menneskers intellektuelle kapasitet og kontroll. Tanken er at når teknologien hjelper oss til å finne opp ny teknologi raskere, vil man før eller siden nå et punkt der utviklingen skjer raskere enn man kan følge med. Det var artig science fiction for 20 år siden.

Så, på slutten av 2022 ble Chat-GPT lansert. Ikke bare kunne man argumentere for at den slo Turing-testen, men enda viktigere kunne den også skrive kode. Her hadde noen bygget en maskin som kunne lage maskiner bedre enn seg selv. Singulariteten nærmer seg. Vi er ikke helt der enda. I 2022 var Chat-GPT faktisk ganske elending på programmering. Den (og andre språkmodeller) er mye bedre i dag, men foreløpig fungerer de ikke selvstendig. De er likevel veldig effektive som verktøy som lar menneskeligere programmerere skrive kode mye raskere enn før.

Enda viktigere, det er ikke bare brukt av vibe-kodere. Nylig kunngjorde Google at over 30% av ny kode som sjekkes inn er skrevet av AI. Med tanke på at Google fant opp teknologien bak dagens AI-revolusjon og etter enkelte målestokker også er verdens beste på kunstig intelligens, er dette enormt.

Uansett hva som skjer fremover er jeg sikker på en ting. De som ikke lærer seg å ta i bruk kunstig intelligens, kommer til å henge langt etter.